Mange er skeptiske til at det er skattebetalerne som må ta regningen når store finansinstitusjoner får problemer. Til tross for grådighet og store bonuser i finansnæringen, kan det å ikke ta regninger få langt større negative konsekvenser enn hvis vi lar de gå under.
Det er hardt å svelge for republikanske politikere at staten skal gå inn og hjelpe finansinstitusjoner i USA, noe som George Bush jr fikk erfare da han fikk nei fra mange av sine egne under avstemningen for den første krisepakken. Det å gå inn og regulere det frie markedet er ikke akkurat noe som står i partiprogrammet. Men USA har en tendens til å bli kommunistisk økonomi akkurat når de har behov for det, og akkurat nå har de det.
Staten går inn og kjøper råtne lån for rundt 800 milliarder dollar, mer enn vi har i hele pensjonsfondet vårt. Konsekvensene av å la finansinstitusjonene gå under er så store at myndighetene ikke kan ta sjansen på det.
Dette er garantert ikke en varig løsning på problemet, USA har en statsgjeld og et handelsunderskudd som vokser med utenkelige summer hvert år, og det må langt mer grunnleggende endringer til i forbruket for at vi skal få snudd dette. Forbruket og gjeldsøkelsen må ned og verdiskapningen må opp. Om USA lar den finansielle krisen få gå inn i historien og ikke forandrer fundamentalt sin økonomi, kan vi gå på en langt mer alvorlig smell om noen år, som får langt større konsekvenser enn at noen store banker og finansinstitusjoner går under. Selv om det vi ser nå selvsagt er alvorlig nok.
